Mimring

Sitter å ser på bilder fra Australia og noen Nederland turer. Helsike, så lykkelig jeg egentlig var. Hvorfor kunne det ikke bare bli sånn for bestanding? Ihvertfall litt lenger og ikke endt opp helt nederst på stigen på et lite blunk? Jeg smiler på så si alle bildene, og det er ikke just for show. Det var faktisk slik jeg følte det.
Jeg var ute å så verden, med god samvittighet. Jeg viste at når jeg kom tilbake ville ting være som før. Jeg ville forhåpentligvis ha forandra meg og tatt med meg noen av den positiviteten hjem, men det hjemme skulle liksom være det samme.
Mamma skulle ikke bli borte.
Det var ikke slik ting var ment.


Smiler fortsatt, men nå føles det ikke naturlig. Nå er det just for show, og kommer det et smil som ikke er det, så føles faen meg det feil og.
Det gjør så jævla vondt.