Begravelse

Sto opp i 10 tia og følte vel egentlig at det var hvilken som helst annen dag, selv om jeg viste at det aldri i verden kom til å bli som andre dager. Hendelsesforløpet frem til klokka to er egentlig ikke noe å nevne.

Svart fra topp til tå dro vi til kapellet. Trodde vi skulle være de første som kom, men slik ble det ikke. Utenfor hadde folk begynt å samle seg. Kondolanser og tårer kom. Tårene var det mest jeg som sto for.

Familie på fremste benk til venstre, hvor jeg skulle ønske at en stolene ikke var beregnet på meg. But than again, hadde den ikke vært det, hadde jeg aldri vært dattera til verdenes flotteste mamma.
Begravelsen gikk greit for seg og jeg håper mamma også ble fornøyd. Vi hadde i hvertfall prøvd å gjøre ting i samsvar med "hennes ånd".
Det var veldig bevegende når "No Matter What" ble fremført. Dette er sangen mamma alltid har sagt at hun vil ha begravelsen sin. Knakk helt, noe som var både godt og vondt på samme tid.

Kista skulle bæres ut, noe jeg er glad jeg ble med på. Det var meg en stor ære og "tilfredstillelse" å bære mammaen sin på en av hennes siste reiser. Tårene umulig å stoppe og det var vondt å se bilen dra av sted opp til krematoriet.

Plutselig sto jeg i enden av en eller annen slags "kondolansekø". Folk jeg kjenner og folk jeg ikke har peiling på hvem er kom bort med tårer i øynene, ei hånd, en klem, ei skulder å gråte på.Tårene kunne ikke stoppes. Jeg dreit rett og slett i det. Beklager hvis jeg gjorde noen ubekvem med omfanelser og til de som måtte komme hjem med snørr på jakkekragen...

Samling etterpå med nærmeste familie. Mer grining for min del og jeg satt egentlig bare der. Tom og en følelse av å være urettferdig behandlet.


Hjertet er fullstendig i villredet. Det har det jævlig vondt, men fortsetter sin tapre kamp og slår fortsatt.

Jenta elsker mammaen sin og det kommer aldri til å forandre seg. Jeg skal ta med alt jeg har lært fra verdens flotteste menneske, ta fatt på et nytt kapittel i livet, gjøre det beste ut av det både for meg selv og de rundt meg og håpe at mamma blir stolt av meg.


Dette er et innlegg jeg skulle ønske ble bra, for dette er uten tvil den tristeste dagene i livet mitt, men jeg klarer ikke skildre følelsen. Kanskje en annen dag...


In The Real World - Roy Orbison

We'll Take The Night - Roy Orbison

Til slutt, ikke minst, men absolutt den sangen som får meg til å grine mest...
No Matter What - Boyzone