Adolf

Da er det en katt mindre i huset. Far var veldig alright og gikk med på å ha to katter. Vi valgte gamlinga Miss og Sussi som vi har hatt i 13 år. Kanskje litt feil vurdering siden Adolf antakeligvis har lengre igjen og siden han har blitt slik en fin katt... Men det var liksom det med hvilke katter man faktisk har blitt mest kjent og glad i.
Skal dog sies at mamma hadde gjort en god jobb med Adolf. Blitt en fin, fin katt etter å ha vært "uteligger" gudene vet hvor lenge!

Null problem å ha han i buret ned til dyrlegen og null stress å sette bedøvelsesmiddelet som fikk han til å sovne før sprøyta med "ta-livet-middel" ble satt.


Skulle gjerne latt katta leve, fordi det suger at han må bøte med livet fordi mat-mor døde, men slik måtte det bli. Han tassa rundt aleine nede hos mamma, slept ut på mårra'n og inn igjen på kvelden. Kanpt noe kos og begynte mer eller mindre å gjøre faen hva han ville inne.


Det er egentlig litt skremmende hvor sykt avslappa forhold jeg har fått til døden. Jeg skal ikke påstå at jeg syntes det var gøy å se pus sovne inn, men det var liksom ikke noe stress heller. Det er bare enda en som
"må gå".
Ikke bryr jeg meg stor om jeg lever eller dør lenger heller. Jeg ønsker ikke å dø, men jeg er ikke redd.


Søte puseladden er ikke mer, men jeg håper han har det riktig så bra hvor enn han er!