Jeg har/må innse at det ikke funker. Det gjør det ikke nå og det kommer aldri til å gjøre det.
Jeg vil ha alt tilbake. Jeg vil ha livet til mamma. Men jeg får det ikke. Uansett hva jeg gjør kommer jeg aldri til å få det. Det nærmeste jeg kommer er meterielle ting, og minner selvfølgelig. Men de gjør for vondt. Jeg orker ikke akkurat nå.
Prøver å få plass til et helt hus inne på rommet mitt, men det går jo selvfølgelig ikke. Jeg blir sint og jeg hater å bli sint.
Nå er alt kastet ned i esker. Hennes, mitt og gudene vet hvem sitt. Det som fikk plass er plassert i skapet.
Ikke engang et bilde av henne på veggen har jeg.
Jeg griner, men det hjelper ikke. Faen så vondt det gjør. Sikker på at jeg kan grine for alltid uten at det vil gjøre noen forskjell.
Den som alltid gjorde ting bedre er ikke her lenger.
Jeg klarer ikke engang det "praktiske". Jeg klarer ikke betale ei regning. Legger bare bort alt i esker og hater meg sjøl. Hater meg sjøl for at jeg er en svak jævel.
"Crying for me" - Toby Keith
En dag skal det bli bedre.
"Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss seg det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen."
- Rolf Jacobsen
Du har ikke engang fått ei grav enda. Fy faen så vondt det gjør.
En dag skal det bli bedre. Er i hvert fall det jeg fortsetter å si til meg sjøl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar