Latterlig

Gårsdagen var forjævlig. Jeg var i et elendig humør og fikk høre ting jeg ikke ville høre, men som jeg selvfølgelig trengte.

Drakk meg til motet før jeg våget å ringte ungdomsveninne av mamma med beskjeden. Det sugde helt forjævlig og hver gang jeg må fortelle noen at mamma er borte, så gjør det vondt. Samtidig som jeg føler for å si. Ikke for å få sympati eller whatever, men det er sånn livet mitt er blitt nå.

Totos var greit nok. Noen enormt latterlige mennesker der, og i går kan man vel si at jeg var en av dem. Jo lengere jeg var der, jo mer pissed off ble jeg. For hver gang noen åpna kjeften og kom med meningsløst vrøl ble jeg mer og mer aggresiv. Helt uten grunn egentlig. Vanligvis ville jeg kunne tatt skitsnakk, men ikke i går.

Jeg hater å være i slikt humør. Folk sier (Som oftest) ting i beste mening og jeg ønsker å kunne se og ta til meg det.


Jeg skulle aldri vært der, og ihvertfall ikke så lenge. Marius var snill og ga meg skyss hjem, noe jeg gjengjeldte med å si takk og piss off. Utrolig latterlig oppførsel.

Rett i seng, fult påkledd og alarmen stil til sju. Etter tre timer på øret stabba jeg meg ned til Esso. I samme klea som jeg gikk ut i kvelden før.

Latterlig. Kanskje var det bra jeg gikk ut og fikk en på trynet. Jeg håper jeg har lært.

Jobbdagen gikk med på å legge kabal. Jaggu faen gikk den ikke opp en gang og. Dagen ble riktig så fornøyelig da en kjekk herremann stakk innom for å kjøpe en cola og snakke skit.
Det kan aldri bli noe, men det kan det vel egentlig ikke av noe som helst.


Jeg skal gå i meg sjøl. Sitter å snakker om at den eneste som kan gjøre det her bedre er en sjøl, man skal se opp og frem og jeg skal leve med tanke om at mamma skal være stolt av meg.
Nå er det på tide og starte.

¤ Jeg skal finne meg et annet sted å bo
¤ Begynne på billappen
¤ Slutte å drikke alkohol

Det her er punkter som plager meg enormt. Slik det er nå funker ikke for meg lenger.
Det kommer helt sikkert til å ta tid, men det er verdt et forsøk eller ti.