Crying for me

Det var noen flotte dager sammen med kompisa i Tromsø onsdag-mandag.
Steike mye fyll og små lettkledde dager ute på byen, noe som har ført til en influensa aktig tilstand. Misunnelig ble jeg også tydeligvis da Hege snakka om å få visdomstenner, så det har begynt å dukke opp i kjeften. Ja,ja. Like greit å få det meste på samme tid. Kan man bli liggende ukes tid og føle seg dau istede for par uker hvor man er halvdau.

Som sagt var det flotte dager i Tromsø. Gjorde egentlig ikke så mye vettugt, annet enn besøk på Polaria. Nansen, Amundsen, Hjalmar og seler.

Vært noen daue dager siden jeg kom hjem, selv om jeg faktisk har vært driftig i dag. Begynte å rydde i huset hos mamma. Jeg vil bli ferdig med det, men samtidig ta meg tid, grine og banne. Det funker ikke. Folk henger over og stresser meg, spør om det går bra samtidig som de pusher for å bli fortest mulig ferdig. Kanskje kommer jeg til å angre på at jeg ikke tok meg bedre tid, men jeg vil ikke grine foran de. Jeg orker ikke sympatien og kanskje enda mer ihuga på å ikke la de bryte meg ned. Ting hadde gått fint hvis jeg kunne fått gjøre ting nogenlunde på min egen måte.


Inget behov (ihvertfall ikke nå) for noens skulder (unnskyld, men ikke deres) å gråte på. Hvis de vil grine, javel, give it to me. Skal serr prøve å forstå og trøste. Men jeg kan ikke, orker ikke, vil ikke tyne tårene ut av deg, og enda mindre; jeg vil ikke at du skal prøve å gjøre det mot meg.


Crying for me - Toby Keith