Rydding

Ryddinga i huset hos mamma går egentlig ganske greit.
Det er vondt og trist å se alt hun har tatt vare på som vi har laget, som nå har endt i søpla. Men hva skal vi med det? Ja, det er fine minner, men det betyr ikke noe lenger. Fint å se at det har betydd noe for mamma tho.

Jo mer jeg tenker på døden, og livet, jo mindre betyr og bekymrer det meg. Jeg ønsker å gjøre det meste og beste ut av det som er nå, men samtidig bare drifter jeg. Litt vondt i brystet og føles som lungene har litt vondt for å ta opp luft når jeg kjenner etter, men jeg er ikke redd for å dø. Døden kommer tydeligvis akkurat når den vil uansett.

Det irriterer meg ikke at jeg ikke gråter. Eneste er at jeg vil få smellen og få det overstått slik at jeg ikke trenger å gå med ei sperre i hjernen. For det er hjernen som er problemet, ikke hjertet.


Dagens har vært nok shoter med Kosken. Alkohol gjør merklig nok at tenna ikke gjør så vondt og jeg har spist noe annet enn potetmos og nudler. Hadde håpet jeg skulle holde til fredag, men... Ja, sånn gikk det ikke.


Play of the day:
"You Know I'm No Good" - Amy Winehouse

Irritasjon og sånn

Det har vært noen fine dager.

Jeg har hatt vondt i tenna i snart 1 uke på grunn av visdomstennene. Eller, det er egentlig ikke de som er problemet. Det er infeksjon i tannkjøttet som har kommet på grunn av tennene. Men det er greit. Få det overstått! Satser på at infeksjon er borte innen torsdag når jeg har ny tannlegetime, slik at han kan gjøre noe med tennene.

Jeg er blitt forkjøla. Aldri gått ut med kjole på Gjøvik før på lørdag. Og det er takka? En hinsides forkjølelse? Ja,ja. Fornøelig var det uansett.
Etter koselig vors hos Hanne ble det bomtur til Lena hvor vi hadde tenkt å se Togeir og Kjendisene spille. Ga opp det når vi fant ut at det hele
var rip-off.
Chaplin likte jeg ikke i det heletatt. Tafatt musikk og enda mer
tafatte bartendere.
Toto's, nach og varm seng elsker jeg.

Søndagsmorgener som begynner med vekkerklokke deretter jobbing på Esso klokka ni hater jeg. Taxi hjem klokka halv ni på morgenene hadde dog sin sjarm og fornøyelighet.

Helgas frekkeste: Du hadde ikke et veldig godt forhold til moren din du, eller?



Nå er det mandag. Jeg skulle ønske det var fredag.
Jeg skulle infeksjon og forkjølelsen var borte og andre ting ikke.
Jeg skulle ønske mange ting var som før.

Crying for me

Det var noen flotte dager sammen med kompisa i Tromsø onsdag-mandag.
Steike mye fyll og små lettkledde dager ute på byen, noe som har ført til en influensa aktig tilstand. Misunnelig ble jeg også tydeligvis da Hege snakka om å få visdomstenner, så det har begynt å dukke opp i kjeften. Ja,ja. Like greit å få det meste på samme tid. Kan man bli liggende ukes tid og føle seg dau istede for par uker hvor man er halvdau.

Som sagt var det flotte dager i Tromsø. Gjorde egentlig ikke så mye vettugt, annet enn besøk på Polaria. Nansen, Amundsen, Hjalmar og seler.

Vært noen daue dager siden jeg kom hjem, selv om jeg faktisk har vært driftig i dag. Begynte å rydde i huset hos mamma. Jeg vil bli ferdig med det, men samtidig ta meg tid, grine og banne. Det funker ikke. Folk henger over og stresser meg, spør om det går bra samtidig som de pusher for å bli fortest mulig ferdig. Kanskje kommer jeg til å angre på at jeg ikke tok meg bedre tid, men jeg vil ikke grine foran de. Jeg orker ikke sympatien og kanskje enda mer ihuga på å ikke la de bryte meg ned. Ting hadde gått fint hvis jeg kunne fått gjøre ting nogenlunde på min egen måte.


Inget behov (ihvertfall ikke nå) for noens skulder (unnskyld, men ikke deres) å gråte på. Hvis de vil grine, javel, give it to me. Skal serr prøve å forstå og trøste. Men jeg kan ikke, orker ikke, vil ikke tyne tårene ut av deg, og enda mindre; jeg vil ikke at du skal prøve å gjøre det mot meg.


Crying for me - Toby Keith

Ny uke - nytt faenskap

Helga var så fin. Jeg lever fortsatt på minnet og i lyset fra milliondollar gliset til Mr. Stavanger, men mørket lurer liksom like rundt hjørnet. Alltid.

Faen, jeg er lei av å bare være glad når jeg er full/full når jeg er glad. Av en eller annen idiotisk grunn faller jeg for sleipe, gifte menn. Jeg veit at det aldri kan funke og burde lært at jeg bare ender opp med å tenke på de og føle meg kjei alt for lenge etterpå.

Dagene går sakte fordi jeg ikke gjør noe. Vakter på Esso har jeg så langt bare fått i helgene, noe som ikke er optimalt. Har gitt meg sjøl drikkeforbud mandag-fredag og går for fult kjør i helgene. Hangover på Esso har jeg vært mang en gang før. Det kommer til å ordne seg...

Har egentlig en stor jobb foran meg. Rydde og vaske huset til mamma. Jeg kommer ikke til å tjene en dritt på den. Eneste fortjenesten kan være at det lille som er igjen av hjertet blir borte det og.

Tenker å bli med Sara til Tromsø for å besøke Hege onsdag-søndag. Krysse fingra for at det er igjen billetter på den flighten Sara tar.

Jack Nicholson

Me e drita, oleole...

Fy pokker for en kveld.
Begynte litt rocky med at folk som sa de hadde tenkt seg til Hunndalen ikke kunne likevel, så da satt Sara og jeg der igjen og holdt et av våre mange, berømmelige tomannsvors.
Begynte rett på kosken klokka fire etter at vi hadde vært å tatt sol. Salmiakk kosken anbefales (dessverre) ikke. Jeg som har så trua på kosken!

Vi ble hinsides drita og det var en trøst å spille "Five o'clock somewhere".
Middagen ble en morsom affære ettersom begge var såpass beruset.

Kvelden gikk overraskende fort. Før vi viste ordet av det var stemmene håse, vodkaflaska halvtom/halvfull og vi helfulle.

Taxi til Blå, hvor det ikke akkurat var liv.
Eneste som satt godt klistra til barstolene var 7 stk, eller noe, karer/gutter på guttetur fra Stavanger. Var i området for å se EM på skøyter på Hamar.
Og for noen karer! Den ene mer fornøyelig enn den andre, men (nesten) alle like koselige og spandable. Sier ikke nei takk når mannfolk tilbyr Jack Daniels & Coke og vodkashots.

Etterhvert viser det seg at mer eller mindre alle var i slekt på et eller annet vis. Fedre og sønner, onkler og brødre og gudene veit.

De tok nachet "hjem" og vi var selvfølgelig selvskrevne gjester.
Faen så konge kveld/natt/morgenkvist.
Kan ærligtalt ikke påstå at jeg husker så alt for mye av natta.
Jeg husker at jeg møtte en veldig koselig kar ganske tidlig på kvelden og at vi endte opp sammen. Ikke noe grøvre tho, siden han var gift og gutta trua med at jeg "ikke skulle røre onkelen deres". Wtf liksom, er det jeg eller han som er gift og burde gi faen i å drite seg ut? Herregud, er man utro så er man utro, hadde det ikke vært med meg hadde det vært en annen. Men samme det, no worries, mate! Vi koste oss!

Og det håper jeg Sara gjorde også. Jeg våkna og lurte på hvor faen hu hadde blitt av. Telefonen hennes var skrudd av og ingen åpna døra til det rommet jeg trodde hun sov.

Så da ble det taxi hjem aleine når jeg ble mer eller mindre kasta ut klokka ti. Stakkar'n var så redd for at "ungdommen" skulle se at vi hadde sovet i samme seng.
Faen, jeg må snu trenden med å bli kasta ut av kjekke mannfolk.


Vel hjemme, fortsatt små møkkings og gørr.
Par timer senere kommer Sara tassende. Glad og fornøyd, full og dødssliten.

Jeg tror ikke jeg har fått med meg halvparten av det som skjedde den kvelden, men det er fortsatt litt difust.
Konklusjonen er uansett at det var en konge kveld delt med sykt morsomme mennesker!

Skremmende hvor gøy vi har det når vi er møkkings og går ut på byen, men skal prøve å holde det til èn gang i helgene. Toppen to...

Helg

Da er helga her igjen.
Uka som har gått har egentlig vært helt ok. Jeg har begynt å trene for real igjen. Helvetes tungt og holder meg alltid i nærheten av noen som skryter av at de kan førstehjelp. Bare sånn i tilfelle liksom.

Men nå er det som sagt helg igjen. Jeg har ikke drøkki på over en uke, og det er sweet å finne frem kosken.

Sara kommer på besøk for tænning og shits and giggles.
Stian fra Jessheim kommer også på kvelden for fyll og fanteri.


Ja da, faen. Dagene går og kommer aldri tibake.
Skål!

Så langt...

"I feel the trembling tingle of a sleepless night
Creep through my fingers and the moon is bright
Beams of blue come flickering through my window pane
Like gypsy moths that dance around a candle flame"

2010 er altså i gang og de første dagene begynte med krampeaktig gråt og blåe knoker. Jeg er egentlig ingen aggressiv person, snarere tvert i mot. Jeg prøver så godt jeg kan kan å møte verden og mennesker med et smil, men når jeg blir sint klarer jeg ikke kontrolere meg. Dermed altså noen ubehagelige møter med knyttede never mot veggen. Ikke vet jeg hva jeg ønsker å oppnå. Smerten i brystet blir ikke overført til hånded, det fører bare til at jeg har vondt begge steder.
Innom tatoveringsstudio på Lena for å diskutere/høre hvordan det går med den nye tatoveringa jeg skal ta. Hjerte, blomst og banner som det står "MAMMA" og datoene. Det tror jeg skal bli sweet. Fikk time 25. februar.

"And I wonder if you know
That I never understood
That although you said you'd go
Until you did I never thought you would"

Mamma er borte. Det er vondt (så du trenger ikke spørre) å møte nye dager, nye måneder, nytt år uten henne. Det er uvirkelig. Livet og døden betyr ikke noe lenger. Jeg frykter ikke lenger hverken det ene eller det andre.

"Moonlight used to bathe the contours of your face
While chestnut hair fell all around the pillow case
And the fragrance of your flowers rest beneath my head
A sympathy bouquet left with the love that's dead"

Føler jeg har vært ganske flink og driftig i dag. Sto opp ikke alt for seint, slik jeg pleier. Skulle hjelpe søskenbarnet til mamma å finne noe mamma har tatt vare på for henne. Gamle brev, men de var umulig å finne. Da vi begynte å lete innså jeg hvilke enorm jobb vi står foran angående ryddig, tømming og vasking av huset. Det er så mye av alt. Ting og minner.

"Never thought the words you said were true
Never thought you said just what you meant
Never knew how much I needed you
Never thought you'd leave, until you went"

Tok en joggetur faktisk. I snø og kulde. Sist jeg løp var i Australia. 25 grader klokka sju på kvelden med motivasjon at hvis vi løp oss en tur kunne vi drikke desto mer med god samvittighet når vi kom tilbake på O'Dowds.
Dro til byen med Lars Espen. Banken, ligningskontoret og tingretten. Jeg forstår meg ikke på penger, forsikringer og alt det der. Glad for at broder'n har litt mer peiling. Bankboksen var fylt med bilder, filmer og dagbøker, sølvtøy og bundasølv.
Alt skal taes godt vare på, untatt dagbøkene. Ikke er det noen som har noe med hva det står i de.De skal brennes, etter ønske fra mamma.

"Morning comes and morning goes with no regret
And evening brings the memories I can't forget
Empty rooms that echo as I climb the stairs
And empty clothes that drape and fall on empty chairs"

Jeg elsker deg mamma. For evig og alltid. Ikke engang døden skal få ta deg fra meg.


Play (and comfort) of the day:
Don McLean - Empty Chairs

2010

Da er det nye året her. 2009 ble forbanna og drøkki bort i skauen på Vestre Gran sammen med bestekompisa Hege og Sara og noen randoms. Gikk med nok tyrker for min del, og det ble en strålende aften med fyll, grining, fliring, dansing og synging. Og tidenes nach på Jaren etterpå!
Sara grynter og snøfter etter å ha hengt over doskåla, slaver Hege til å smøre brødskive med hvitost.
Sweet å chille og prate med kompis Hege, som drar til Tromsø snart. Det er steike dumt, but we'll meet again! Og Denne gangen i Tromsø om forhåpentligvis ikke så alt for lenge!


Ok, 2009 er over og kort oppsummering er egentlig at det var et veldig alright år, nesten hele tiden.
Jobbing på Esso i starten av året gikk egentlig veldig greiet. Tjente opp nok penger til å tasse og kose meg i Australia uten å måtte jobbe noe særlig.
Australia var helt konge. Faen, jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig i hele mitt liv. Litt for stor konsumering av alkohol innimellom kanskje, men herregud. Vi levde livet så til de grader! Mange av stedene, det vi så og folka vi møtte kommer aldri til å bli glemt!

Det var egentlig det positive i 2009. Det jeg streba etter i 2009 var å komme meg bort og oppleve nye ting og treffe nye mennesker.

Så hvorfor må man bli trøkt ned i møkka igjen så snart noe går bra?

At mamma er død kommer ikke bare til å forandre de første ukene, mnd, årene. Det har forandret alt. Jeg er bitter, gørr og føler meg rett og slett urettferdig behandlet. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd det her, men hvorfor måtte det menneske jeg elsket mer enn noe annet i hele verden bli borte?

Finnes det ingen mellomting?!
Tydeligvis ikke!

Målet for 2009 var altså å komme seg bort fra Norge og nyte livet.

Mål for 2010 er å overleve.
Fysisk skal jeg alltids klare det. Når hjertet ikke har stoppa enda, så kommer det til å slå meget mange flere år, det er jeg nesten bombesikker på.
Psykisk som er stikkordet.

Men faen, kom igjen, bring it on! Ikke mye igjen å tape uansett.


Godt nyttår til alle!

Utfordrin