"Empty Chairs" - Don McLean
Fy søren... For en smerte... En smerte som bare er der. Man tenker ikke over den sånn egentlig. Den bare er der. Eter seg sakte men sikkert inn i bevisstheten. Man gjør virkelig så godt man kan. Ønsker å fortsette. Men man slår sprekker innimellom. For meg det greit. Greit å få det ut.
Fy søren hvor enormt jeg elsker mammaen min. Det gjør så innmari vondt at man ikke så mammaen sin på tre måneder. Det siste jeg sa til mammaen min, både ansikt til ansikt og på telefon, det var at jeg elska a. Kosekælven elsker kosekua for faen. No så jævlig og.
Det var ikke nødvendigvis det mamma sa, men det faktum at hu alltid var der om jeg hadde noe på hjertet. Uansett når på døgnet... Hva og hvor... Mammaen min var der... Alltid.
Jeg ønsker ikke snakke om styrke og positivitet. Overlevelses instinkt på den annen side... Det er en helt annen sak. Frykten for det som kanskje ikke er på "den andre siden"... Herregud, tenk om jeg ikke kan få ha minnene engang? Tenk om det er helt og holdent over... Ingenting... Da vil jeg heller ha et verkende hjerte i dette livet og en tanke om det som har vært. Det var for meg det absolutte alt.
Aldri, aldri, aldri snakk om min mor i noen som helst nedlatende sammenheng eller tilknyttet negative ord. Ikke snakk om min mor i en sammenheng du ikke har anelse om hva angår.
Det som svir mest er at jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har mista det i livet mitt som jeg elsker mer enn noe annet. Hmm... Ja, ja...
For meg er det spennende å se utviklingen av det som er meg.
Fy søren... For en smerte... En smerte som bare er der. Man tenker ikke over den sånn egentlig. Den bare er der. Eter seg sakte men sikkert inn i bevisstheten. Man gjør virkelig så godt man kan. Ønsker å fortsette. Men man slår sprekker innimellom. For meg det greit. Greit å få det ut.
Fy søren hvor enormt jeg elsker mammaen min. Det gjør så innmari vondt at man ikke så mammaen sin på tre måneder. Det siste jeg sa til mammaen min, både ansikt til ansikt og på telefon, det var at jeg elska a. Kosekælven elsker kosekua for faen. No så jævlig og.
Det var ikke nødvendigvis det mamma sa, men det faktum at hu alltid var der om jeg hadde noe på hjertet. Uansett når på døgnet... Hva og hvor... Mammaen min var der... Alltid.
Jeg ønsker ikke snakke om styrke og positivitet. Overlevelses instinkt på den annen side... Det er en helt annen sak. Frykten for det som kanskje ikke er på "den andre siden"... Herregud, tenk om jeg ikke kan få ha minnene engang? Tenk om det er helt og holdent over... Ingenting... Da vil jeg heller ha et verkende hjerte i dette livet og en tanke om det som har vært. Det var for meg det absolutte alt.
Aldri, aldri, aldri snakk om min mor i noen som helst nedlatende sammenheng eller tilknyttet negative ord. Ikke snakk om min mor i en sammenheng du ikke har anelse om hva angår.
Det som svir mest er at jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har mista det i livet mitt som jeg elsker mer enn noe annet. Hmm... Ja, ja...
For meg er det spennende å se utviklingen av det som er meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar