Eliminering

Jeg er meget opptatt av å eliminere alle faktorer som gjør meg nedfor og lettere/meget forbanna i hverdagen.
Noen faktorer er helt klart enklere å fjerne enn andre. De tingene som går "direkte på meg", som for eksempel det å bli en flinkere student og lære heaps om gamle filosofer, er så til de grader innen rekkevidde.
Det jeg har større problemer med er å takle utfordringer gitt av andre. Som for eksempel løgn... Det gjør meg så... Vel, det får meg inn i tilstand av sann forundring. Jeg mener, hva er poenget? Det kommer jo for dagen uansett, så er det ikke mye lettere å bare si det som det er?! Sparer seg for all frustrasjon...
Grunnen til at det irriterer meg så fantastisk mye er kanskje at det er en kvalitet jeg er opptatt av hos meg sjøl. Prøver virkelig å la ærlighet henge høyt, både for å spare andre og meg selv. Om man alltid klarer å snakke sannheten er en helt annen sak, men konstant pisspreik?!
Hva ville Kant si til det her?! Mener noen virkelig at å lyve burde bli en allmenn lov?! Han mente vel at det ikke skulle lyves om det så sto om liv og død... Og kan vel ikke si meg helt enig der... Men lyve om sånne dumme småting?!

Vel, til syvende og sist så kommer det vel igjen ned til at jeg må forandre og tilpasse meg. Å, la meg være et av de tilpasningsdyktige vesener i Darwins evolusjonsteori. Jeg vil leve! Om andre ikke vil forandre seg, la ihvertfall meg gjøre det. Jeg orker ikke stå på stedet hvil, klar for å dø ut.


Take five om du vil;
"If You Could Read My Mind" - Gordon Lightfoot