Pitty me...

NEVER!

Faen, jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder gå til lege og shit. Jeg er ikke form, men lege? Herregud, det er kapitulasjon! Sjølslakt.

Snakke om emosjoner som kan slå ut i den retning. Ikke snakk til meg om det. Been there, done that og det føles ikke sånn her.

Om ikke annet så fikk jeg ihvertfall svar på noen ting angående mamma. Noen har fortalt meg at den gang hu var hos legen før hu døde så var det ingen som hadde sjekket blodverdiene. Det viser seg å være bullshit. 14 dager før hu døde var det ingen utslag på sepsis. Så... Vel, de kan ikke legges for hat. De gjorde faktisk jobben sin.


Legen skal ikke bare få pes. Han tar nok alle sine pasienter seriøst og jeg skal tilbake på mandag (klokke åtte!!! Akkurat som jeg klarer å stå opp til da...) og ta blodprøver og shit. Viste symptomer på kyssesjuken. Har jeg det, så veit jeg virkelig ikke hva jeg gjør. Da kommer jeg trolig til å grave meg ned. Da vil jeg fakta heller ha en mental utfordring. Om huet svikter skal jeg alltids klare å heve meg, men et virkelig shutdown av kroppen? Da er jeg screwed.


Ok, det er fredag. Jeg kunne tenke meg en drink, men orker ikke blande meg en. Jeg kunne tenke meg selskap, men orker ikke snakke. Jeg kunne tenke meg så jævla mange ting, men kroppen er ikke med på tankerekka. Til helvete med alt!

Hæla i taket og la livet leke! For engangs skyld er jeg så sliten at jeg skal ta fem minutter og følge med fra sidelinja.