Og kanskje litt hvorfor.
Noen minte meg på bloggen jeg nå har brukt siden mitt aldri så lille "eventyr" starta november '09 og jeg tenkte... Hmm... Hva er det egentlig jeg har klart å trøkke tur meg og få med på innleggene? Så, jeg leste gjennom og vel...
Mange av innleggene bærer preg av noget dårlig grammatikk og alkohol. Har aldri vært super i norsk, men til gjengjeld ganske god til å løfte flaska til munnen... Så det kan jo være forklaringen...
Det er ikke noe jeg er direkte stolt av at jeg en tirsdag eller lørdag, eller en hvilken som helst annen dag iløpet av uka satt påvirket av alkohol å blogget om diverse, men fakta tror jeg at det var en periode i livet hvor jeg lærte en del om både livet og meg sjøl.
Alkohol var en veldig stor del av det hele, og det er den kanskje fortsatt til tider.
Når begynte jeg egentlig å drikke store mengder sprit reint? (Noe som det sitert fra en bartender en sen aften "bare er alkoholikere som gjør"...)
Det begynte faktisk før mamma døde. Helt siden jeg oppdaget alkohol har spriten gått ned på høykant uten blandevann.
Forskjellen på den gang og nå er et det ikke skjedde mandag til søndag bak ei låst dør fordi jeg følte meg crappy, men i helgene da det var duket for fest i gode venners lag.
Det føles ikke bra å lese om alle flaskene som hadde blitt tømt, men det var opplysende. Jeg husker fakta ikke at jeg skrev alle de innleggene, men etterhvert som jeg leser kommer følelsene jeg satt med. Det er ingen god-følelse som kommer snikende og det minner meg på at det aldri skal gå så langt igjen.
Til tider ser jeg at jeg fortsatt har problemer med alkohol og da kan det være greit å få seg en vekker i form av minner. Når andre sier at det er idiotisk å drikke får det liksom ikke helt den samme virkningen.
Dessuten, innleggene hvor jeg skildrer at jeg har lykkes er også en påminnelse om det samme. De gangene det har gått bra har jeg ikke vært drita.
Fornøyelighetene... Oh my, oh my... I alle mulige tilstander har de vært der og virkelig gjort ting interessant. Alle fra Sjølveste Sjølven, Dollar-gliset og de andre snikk-snakkera i mellom. De har vært lyspunkter i hverdagen, selv om svært få av bekjentskapene noen gang kunne/kan fungere.
(PS: Jeg er forsatt partly syk i huet og Tore Vigen er heit.)
Jeg priser fornøyelighetene som fortsatt henger med. Noen av de etter utallige timer i Gjøvik-by sammen med et ufordragelig fult vesen! Cred!
Noen av innleggene har vært meget negative og ser til og med ut for meg til å være en smule overdrevet. De angående min far derimot...
Jeg blir fortalt at han prøver å stille opp, men han mislykkes totalt. Han er fortsatt sykemeldt og går til psykolog/terapigruppe eller hva pokker det er. Hva som er problemet? Hvem vet. Tror ikke han vet det sjøl engang. Han er etter min mening for feig. For feig til å gå i seg sjøl og finne de svakhetene som gjør han til et vrak.
Før jeg dro til Australia hadde jeg bodd hos mamma i to år og stiller meg ikke objektivt til å gjenopprette noe godt forhold til min far. Dette grunnet ting han, som det meget lite oppvakte menneske han er, har sagt til mamma. Seinest par uker før hun gikk bort, sa han ting som aldri kan tilgies.
Og sist, men ikke minst, ikke bare "roten" til bloggen, men til hele livet; min kjære mamma. Verdens nydeligste. I hvert fall for meg.
Rett etter at hun gikk bort hadde jeg veldig store problemer med å akseptere det som hadde skjedd. Jeg forsto det, for jeg hadde sett det med egne øyne, men jeg klarte ikke akseptere det som faktisk er det mest naturlig etter å bli født; døden.
Vi skal alle dø, men ikke til samme tid. Selv om jeg der og da trodde at også mitt liv var over. Hjertet slår fortsatt. Jeg gjorde valg (kanskje ikke alltid de rette), jeg tenkte og reflekterte. Jeg levde. Bare ikke veldig sunt og "riktig".
Da følte jeg ikke for å forbedre min tilværelse, mest fordi jeg ikke hadde trua på at det var mulig.
Men ting forandret seg. Gjennom utallige fyllekuler og timer med sjelegransking har jeg kommet til en slags aksept.
Jeg kommer aldri til å glemme mamma eller slutte å tenke på a. Jeg kommer aldri til å føle meg som noe annet enn lurt og forrådt, men jeg har innsett at jeg ikke kan la det gå ut over alt annet som foregår i livet. Om jeg noen gang kan holde noen ansvarlig for det som skjedde, så tar jeg det når den tid kommer.
Så nå altså! Her sitter jeg med et klarere syn på livet enn det jeg har hatt på veldig lenge. Har fortsatt punkter på lista som jeg vet at jeg må jobbe med for å forbedre meg enda mer. Her inngår alkohol-problemet (Ja, jeg sier problemet), emosjonelle-spørsmål som ikke lenger kan ende med knyttneveslag i bordplata og det store spørsmål: Hvor har jeg egentlig tenkt meg videre.
