Opprøskning!

Jeg har sovet/ligget våken med kniv under puta de siste nettene.

Halvfull og alene sitter jeg her og lurer på hva det egentlig er jeg frykter?

Det som finnes i mørket, eller snarere det som ikke finnes i mørket?
Kjære, jeg håper du er der. Du må være der. Får jeg aldri se deg igjen, vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre. Det er ingenting usagt, det kunne vært sagt flere ganger, men det er ikke usagt. Jeg må se deg igjen. Om bare en gang. Vær så snill, du må finnes der ute. Jeg veit at du ikke trodde på noe mer, men vær så snill. Vent på meg, det er snart min tur og da må du være der.

Å være dø eller det å aldri leve igjen?
Jeg føler meg skinndød, enn så lenge. Jeg sitter med makta. La det nå ikke ende sånn. Jeg orker ikke gå rundt sånn lenger. Jeg orker ikke være død veldig mye lenger. Ikke når det ennå finnes en mulighet for det motsatte.

Å aldri elske eller aldri bli elsket igjen?
Jeg elsker deg fortsatt. Jeg lover deg, den kjærligheten kommer aldri til å dø. Kommer jeg noen gang til å bli elsket tilbake? Uanstrengt, gjensidig kjærlighet for et menneske som kommer så naturlig at det ikke er noen vei tilbake. Så flott kjærlighet at man ikke vil at det skal være noen vei tilbake. Kjærlighet hvor respekten henger så høyt at det ikke trengs tilgivelse og tillatelse, av den enkle grunn at man aldri vil gjøre noe som krever det av noen av partene.


Tror det var smellen. Den verste smellen er da man må gå i seg sjøl og stille vonde spørsmål. Svarene er ikke de verste, det er de jeg søker. Det verste er å ikke få svar. Gå rundt i uvissheten.

Mye trolig at det er alkohol som snakker nå, men jeg sier det likevel: Jeg har noe tilfelles med Anna Anka, bortsett fra det at vi tydeligvis har sans for samme type menn.
Anna Anka sa noe sånn som at hennes hjerte var frossent, hun kan ikke lenger såres. Dette sa hun i forbindelse med det som hadde skjedd i oppveksten.
Vel, Anna Anka. Du har sagt ufattelig mye dumt og fremstår dum som et brød i mediene, og kanskje er du det, hvem er jeg til å dømme... Men akkurat dette utsagnet likte jeg.
Man kan såres selv om hjertet er frosset. Mitt syn på saken er at det ikke lenger hjertet som får svi. Det er frosset, det banker, men ingenting kan lenger trenge gjennom. Det er hjernen som føler, hjernen som driver gjøn med deg når vonde og gode ting skjer.
Javisst svir det slag i trynet. Javisst er det flott med positive hendelser. Men det er ikke hjertet som føler det. Det er frosset. Om det er nedfryst i én del eller tusen, spiller ingen rolle. Det banker, men ingenting trenger gjennom.

(Melding av Hege! Flott minne fra Brisbane, Australia som slo ned i hodet mitt! Sara og jeg var møkka som juling, tilbake fra karaokested hvor man ble plassert alene på et rom og kunne velge og vrake i sanger. Helt konge kveld! Tilbake på svindyre hostellet satte vi oss ned i trappa og ringte verdens flotteste kompis!<3)

Det jeg frykter mest er at dette er slutten. Ikke på min eksistens, men på livet. At jeg aldri får se deg igjen. At jeg aldri noensinne vil finne den samme type kjærlighet.


En dag på Esso for lenge siden var jeg så nedfor, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lyst til å få noen andre til å ta vakta, ringe noen. Slippe det ut, grine som faen. Jeg nekter. Jeg vet at mamma ikke ville dra, ikke nå. For mye igjen av livet. I stedet fant jeg et A4 ark. Overskrift: Memories. Om noen leser bloggen min driter jeg i, dette er for min egen del.

~ A4-ark ~

Memories
- Hytteturer i Orsa, Sverige
- Telttur i Volvoen (skli i bæsj)
- Regntung natt på Kopperud
- Myggen og mauren"
- "Bukt, bukt, bukt opp i rumpa"
- " En katt er en katt til det motsatte er bevist"
- Øving til "Velkommen til skogen"
- Gollum etterlikning
- Turer til hytta. (Den gangen da vi sykla rundt.)
- Stockholm og Rod Stewart konsert! ("Mamma, hold meg. Jeg fryser.)
- Gå hjem fra Esso og se verdens beste mamma sitte i sofaen å se på tv <3 style="font-size:85%;">
- Meldinger etter borte kamp hvor jeg kunne bestille middag
- Ringe på julaften og takke for gavene
- Julaften hos deg
- Kose med skjerfet ditt
- Grilling på sommer'n
- "Hvordan er været?" "Varmen slår i mot oss!" "Send litt sol og varme hjem!" (Kun dager før du døde mamma.... Ufattelig...)
- "Glad i kosekua si"
- "Møøø! Kosekua roper på kosekævlen sin"
- Mamma ble med på kretssamling"

You showed me how to live, now you showed me how to die

~ Slutt på A4-ark ~

Oppgjør med reisen hjem fra Australia:

Dro til Magnetic Island. Bada i hostellets svømmebasseng. Gikk tur. Spiste god lunsj.
Jeg var på do da telefonen ringte. Beskjed på telefonsvareren som hørtes ut som en venn i fylla som sa at jeg måtte ringe faren min. Jeg ringte i uvisshet om hva som hadde skjedd og spurte "Hva skjer a?!"
Far: Broren din sitter i bilen med meg nå...
Faen. Broder'n?! Bilylykke?!
Far: Mammaen din...
Jeg ropte. Skreik. Slo i skapet. Brakk trolig noen fingre. (Slår igjen i bordet nå. Håper smerten skal ta bort noe av det jeg føler. Men det funker faen ikke) Uttrykket til Sara. Tårene som bygger seg opp. Faen. Kortholder i veggen. Skriker mer. Ned i knestående. Ber Sara åpne vodkaflaska. Før første slurken bygges kvalmen opp. Faen. Jeg må spy. Sier jeg må snakke med broder'n. Alt jeg kan si er at jeg er så usaklig glad i han. Svaret er at han er glad i meg og, og at jeg må komme meg hjem. Fort som faen. At Sara griner forteller meg at hun bryr seg. Om det er fordi mamma er død eller fordi hun ser at jeg dør sakte men sikkert også, spiller ingen rolle. hun bryr seg.
Borte fra Magnetic Island... Flyplassen i Townsville er stengt. Sender melding til kompisen i Tromsø. "Hæ?" Jeg kan ikke bare sende melding om at mamma er død. Ringer. Faen, det gjorde så vondt. Hva gjør jeg nå?
Neste morgen, fly til Syndey, fly til Bangkok, fly til London, fly til Norge. Ser utkanten. Ser fjell og fjord. Ser det som var hjemme, men aldri kan bli det igjen. Faen.
Broder'n tar rundt meg og griner. Da er det alvor. Far vil klemme og si at han bryr seg. Far: Hold meg om du vil. Faen heller. Aldri. Det du gjorde mot mamma kan aldri tilgies. Back off. Broder'n, jeg elsker deg.
Hva annet som skjedde vet jeg ikke. Norge. Huset til mamma. Kattene. Ingen tårer. Bare minner. Fine minner.
"Hvilke kiste? Hvilken blomster? Hva skal det stå?"
Jo takk, det har jeg tenkt jævla mye på...
Mammaen min ligger der. Jeg tror det ikke. Tårene kommer, men jeg tror det ikke. Det eneste jeg ser er det nydelige ansiktet ditt. Like nydelig som hver dag du var i livet, like nydelig som den siste klemmen på Gardermoen flyplass før jeg dro til Australia.
"Kan jeg ta på a?"
"Ja, men trolig litt kald."
Stryke over kinnet. Stryke over håret.
"Glad i deg mamma."
Ikke noe svar. Ikke noe mer "kosekælv". Ikke noe mer "Glad i deg gulla mi."

Faen.

Shopping til klær til begravelsen med Sara. Faen. Svart? Ja? Bryr jeg meg? Ja, men samtidig nei...

"No Matter What They Call Us" - Boyzone.

Tårekanalene åpnes. Det er ingen vei tilbake. Hjertet er frossent.


Faen, noen. Send meg til tining. Jeg trenger det!

Møkka kveld.
Jackie. Tyrker. Takk. Tror jeg trengte det.